Å bry seg kan redde liv

Jeg kom på en side med en fantastisk histore og valgte og dele den på bloggen

En dag, i mitt første år på high school, så jeg en liten gutt gå hjem fra skolen. Det virket som om at han bar på alle skolebøkene sine.

Jeg tenkte for meg selv: “Hvorfor tar noen med seg alle skolebøkene sine hjem på en Fredag? Han må virkelig være en nerd.”

Personlig hadde jeg en ganske så intensiv helg planlagt (et par fester og en fotballkamp med noen venner dagen etter) så jeg trakk på skuldrene og fortsatte på min vei.

Jeg rakk ikke å komme så langt før jeg så en gjeng med ungdommer springe mot han. De gikk til angrep mot han, slo bøkene ut av hendene hans og slo bein på han så han snublet og landet i leire som lå langs veien.

Glassøyene hans fløy avgåre og jeg så de landet i gresset noen meter unna.

Han så opp og jeg så en enorm sorg i øynene hans. Det gjorde vondt i hjertet å se. Jeg jogget bort til han der han krøp rundt og letet etter glassøyene sine, og jeg så han hadde tårer i øynene.

Jeg ga han glassøyene og sa: “De guttene der er idioter. De burde virkelig skaffe seg et liv.”
Han så opp på meg og sa “Takk!” samtidig som et stort smil bredte seg over leppene hans. Det var et sånt smil som formidler ekte takknemlighet.

Jeg hjalp han med å samle sammen bøkene og spurte hvor han bodde. Det viste seg at vi bodde i nærheten av hverandre, så jeg spurte hvorfor jeg aldri hadde sett han før?
Han fortalte at han hadde gått på privatskole fram til nå. Jeg hadde aldri tilbrakt tid med noen fra en privatskole før.

Han het Kyle. Vi pratet sammen hele veien hjem og jeg bar bøkene hans. Han viste seg å være en skikkelig kul fyr. Jeg spurte om han ville spille fotball på lørdag sammen med meg og mine venner. Det ville han.

Vi var sammen hele helgen og jo mer jeg ble kjent med Kyle, jo bedre likte jeg han. Mine venner likeså.

Det ble Mandag morgen og Kyle kom tilbake til skolen med sitt berg av bøker. Jeg stoppet han og sa: “Wow kompis, du kommer til å få svære muskler om du skal gå rundt og bære på alle bøkene dine hver dag.” Han bare lo og ga meg halvparten av bøkene.

De neste fire årene ble jeg og Kyle bestevenner. Da eksamen nærmet seg så begynte vi å tenke på hvor vi ville gå på college. Kyle bestemt seg for Georgetown, jeg skulle gå på Duke.

Jeg visste at vi alltid ville være venner, at avstanden aldri skulle bli et problem. Han skulle bli lege, jeg skulle studere økonomi.

Kyle fikk æren med å holde avskjedstalen i klassen vår og forberedte talen han skulle holde på avskjedsseremonien. Jeg var veldig glad for at det ikke var jeg som måtte gå opp og holde en tale foran alle.
Jeg traff Kyle på eksamensdagen.

Han var en av de typene som virkelig fant seg selv under tiden på high school. Han vokste virkelig og så bra ut med glassøyene sine. Han datet mye mer enn meg og jentene elsket han! Joda, jeg var definitivt sjalu iblant.

Jeg så han var nervøs før talen, så jeg dunket han i ryggen og sa: “Ta det med ro kompis, du kommer til å gjøre det kjempebra”. Han så på meg med det samme takkknemmelige blikket som for fire år siden og lo. “Takk”, sa han.

Da det var tid for talen hans, kremtet han litt før han innledet med følgende ord:

“En eksamen er et bra tidspunkt for å takke de som hjalp deg gjennom disse tøffe årene. Foreldrene dine, lærerene dine, kanskje en trener… men framfor alt, vennene dine.
Jeg vil fortelle dere alle at den beste gaven du kan gi noen er å være deres venn. Jeg skal fortelle dere en historie”.

Jeg kunne knapt tro mine egne ører da min venn fortalte historien om den første dagen vi traff hverandre. Han hadde planlagt å ta sitt eget liv den helgen.

Han fortalt om hvordan han hadde ryddet skapet sitt slik at hans mor ikke skulle trenge å gjøre det senere, og hvordan han bar med seg alle tingene sine hjem.

Kyle så meg intensivt i øynene og lo. “Heldigvis ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det utenkelige.”

Et gisp gikk gjennom publikum da denne stilige, populære gutten fortalte om sin svakeste stund i livet.
Jeg så at foreldrene hans så på meg og lo med den der takknemlige latteren. Det var først da jeg innså dets betydning

Undervurder aldri betydningen av dine gjerninger. Med en liten gest kan du forandre livet til en person.

Én kommentar

RebeccaHasselgard

01.05.2016 kl.02:22

Utrolig flott historie <3

Skriv en ny kommentar

Danian. Gutteblogger

Danian. Gutteblogger

25, Gjøvik

Hei jeg er en gutt på 25 som har blogget siden 2010 og elsker det. Jeg driver i fritiden litt med sang og har min egen YouTube kanal med litt sangvideoer og litt andre ting Har vunnet kampen mot spiseforstyrrelser Håper du liker bloggen og vil lese den.

Blogglisten toppliste for bloggere - ToppBlogg

Kategorier

Arkiv

hits