Å bry seg kan redde liv

Jeg kom på en side med en fantastisk histore og valgte og dele den på bloggen

En dag, i mitt første år på high school, så jeg en liten gutt gå hjem fra skolen. Det virket som om at han bar på alle skolebøkene sine.

Jeg tenkte for meg selv: “Hvorfor tar noen med seg alle skolebøkene sine hjem på en Fredag? Han må virkelig være en nerd.”

Personlig hadde jeg en ganske så intensiv helg planlagt (et par fester og en fotballkamp med noen venner dagen etter) så jeg trakk på skuldrene og fortsatte på min vei.

Jeg rakk ikke å komme så langt før jeg så en gjeng med ungdommer springe mot han. De gikk til angrep mot han, slo bøkene ut av hendene hans og slo bein på han så han snublet og landet i leire som lå langs veien.

Glassøyene hans fløy avgåre og jeg så de landet i gresset noen meter unna.

Han så opp og jeg så en enorm sorg i øynene hans. Det gjorde vondt i hjertet å se. Jeg jogget bort til han der han krøp rundt og letet etter glassøyene sine, og jeg så han hadde tårer i øynene.

Jeg ga han glassøyene og sa: “De guttene der er idioter. De burde virkelig skaffe seg et liv.”
Han så opp på meg og sa “Takk!” samtidig som et stort smil bredte seg over leppene hans. Det var et sånt smil som formidler ekte takknemlighet.

Jeg hjalp han med å samle sammen bøkene og spurte hvor han bodde. Det viste seg at vi bodde i nærheten av hverandre, så jeg spurte hvorfor jeg aldri hadde sett han før?
Han fortalte at han hadde gått på privatskole fram til nå. Jeg hadde aldri tilbrakt tid med noen fra en privatskole før.

Han het Kyle. Vi pratet sammen hele veien hjem og jeg bar bøkene hans. Han viste seg å være en skikkelig kul fyr. Jeg spurte om han ville spille fotball på lørdag sammen med meg og mine venner. Det ville han.

Vi var sammen hele helgen og jo mer jeg ble kjent med Kyle, jo bedre likte jeg han. Mine venner likeså.

Det ble Mandag morgen og Kyle kom tilbake til skolen med sitt berg av bøker. Jeg stoppet han og sa: “Wow kompis, du kommer til å få svære muskler om du skal gå rundt og bære på alle bøkene dine hver dag.” Han bare lo og ga meg halvparten av bøkene.

De neste fire årene ble jeg og Kyle bestevenner. Da eksamen nærmet seg så begynte vi å tenke på hvor vi ville gå på college. Kyle bestemt seg for Georgetown, jeg skulle gå på Duke.

Jeg visste at vi alltid ville være venner, at avstanden aldri skulle bli et problem. Han skulle bli lege, jeg skulle studere økonomi.

Kyle fikk æren med å holde avskjedstalen i klassen vår og forberedte talen han skulle holde på avskjedsseremonien. Jeg var veldig glad for at det ikke var jeg som måtte gå opp og holde en tale foran alle.
Jeg traff Kyle på eksamensdagen.

Han var en av de typene som virkelig fant seg selv under tiden på high school. Han vokste virkelig og så bra ut med glassøyene sine. Han datet mye mer enn meg og jentene elsket han! Joda, jeg var definitivt sjalu iblant.

Jeg så han var nervøs før talen, så jeg dunket han i ryggen og sa: “Ta det med ro kompis, du kommer til å gjøre det kjempebra”. Han så på meg med det samme takkknemmelige blikket som for fire år siden og lo. “Takk”, sa han.

Da det var tid for talen hans, kremtet han litt før han innledet med følgende ord:

“En eksamen er et bra tidspunkt for å takke de som hjalp deg gjennom disse tøffe årene. Foreldrene dine, lærerene dine, kanskje en trener… men framfor alt, vennene dine.
Jeg vil fortelle dere alle at den beste gaven du kan gi noen er å være deres venn. Jeg skal fortelle dere en historie”.

Jeg kunne knapt tro mine egne ører da min venn fortalte historien om den første dagen vi traff hverandre. Han hadde planlagt å ta sitt eget liv den helgen.

Han fortalt om hvordan han hadde ryddet skapet sitt slik at hans mor ikke skulle trenge å gjøre det senere, og hvordan han bar med seg alle tingene sine hjem.

Kyle så meg intensivt i øynene og lo. “Heldigvis ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det utenkelige.”

Et gisp gikk gjennom publikum da denne stilige, populære gutten fortalte om sin svakeste stund i livet.
Jeg så at foreldrene hans så på meg og lo med den der takknemlige latteren. Det var først da jeg innså dets betydning

Undervurder aldri betydningen av dine gjerninger. Med en liten gest kan du forandre livet til en person.





Får man spiseforstyrrelse av kunn kroppspress og slanking ?

For meg er ikke kroppspress grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelse. For meg var det andre grunner. Jeg sier ikke at man ikke får spise forstyrrelser av kroppspress og slanking, men det er flere grunner i tillegg.

Her er det jeg fant til på nettet og som jeg valgte å ta med i dette innlegget her

Bulimi, anoreksi og andre spiseforstyrrelser skyldes både arv og miljø. Flere kvinner enn menn rammes. Slanking og vekttap er ofte et av de første trinn i utviklingen av bulimi og anoreksi, men det er usikkert om slanking i seg selv er en risikofaktor.

En person som har en spiseforstyrrelse, vil være overopptatt av mat og plages med konstante tanker om mat, spising, kropp og vekt. Andre sider av livet blir overskygget når svært mye tid og ressurser brukes på handlinger knyttet til mat og spising. Spiseforstyrrelsen går utover andre områder i livet som studier, jobb og sosiale relasjoner. Hos personer med spiseforstyrrelser har kroppsstørrelse og vekt stor betydning for selvbildet.

Som i setningen over her sies det at kunn slanking er ikke noe risikofaktor men at det kan være første trinn mot det.

Jeg tror som har erfaringer i dette området som anoreksia er at det skal være flere grunner en bare slanking og kroppspress. Her er mine punkter

1 Mobbing
2 Indre uro
3 Psykisk og fysiske problemer
5 Vansker med å finne hvem du er som person
6 Traumer

Alle de punktene der har jeg vært igjennom. Jeg har hatt lite kroppspress på meg selv om jeg har ikke noe imot med muskuløs kropp.

Men at kunn kroppspress og slanking utvikler spiseforstyrrelse. For å være ærlig da tror jeg mange fler hadde hatt spiseforstyrrelser en det er nå i dag

Hva er deres mening om dette temaet?





Nå skal den ufornuftige meg vekk

Jeg har nå i noen uker kranglet med meg selv og da snakker jeg selvfølgelig med den fornuftige meg og den ufornuftige meg. Det har vært et slit. Når jeg snakker om dette mener jeg jobb og trening.

Hver morgen har jeg kranglet med meg selv skal på jobb. Nei orker ikke. Du må på jobb. Det er bare 2 timer. Nei orker ikke det er matlaging. Sånn er det i flere minutter, og det har vært slitsomt å krangle med seg selv om dette.

Jeg bestemte meg da får å være ærlig og sa det som det var til jobben. Var liv redd for å bli møtt med skuffelse, men alt jeg fikk var forståelse. Vi ble enig om at jeg skulle bli ring om morningen slik at jeg fikk det lille pushet.

Det har blitt til at jeg er kun på fotball treningen. Rett og slett for det gir meg det lille ekstra som det andre av de treningen ø jeg skal gjøre ikke gjør. Men jeg har bestemt  meg får at jeg skal komme tilbake til treningen også.

Men kanskje en ting og  gangen. Nå er det jobben jeg må fokusere på å få rutiner og vaner med. Så kan jeg begynne med treningen. Etter det er i boks.

Har du kranglet med deg selv ?





Har skrive sperre, men gir meg ikke

Jeg har lyst til å blogge, men det er ikke så særlig lett når man har skrive sperre. Det har vært noen ganger jeg har åpnet opp bloggen og skal til å skrive, og så  kommer det bare 5 ord 

Det er litt irriterende siden jeg liker å blogge. Jeg liker å skrive om hverdagen min og skrive om mine erfaringer i livet, og ikke minst få flotte tilbakemeldinger ta dere flotte lesere.

Det som kan være grunnen til at jeg har litt skrive sperre er at det er litt kaotisk i hode mitt nå  jeg har forsatt etterbehandling ta innleggelsen. Jeg skal prøve å jobbe litt men får det ikke helt til.

Det er litt kaos, men får å være helt ærlig hadde jeg det i bakhodet. Jeg har kommet kjempe langt men det er et lite stykke igjen. Heldighvis er det bare små ting igjen. Jeg må bare tenke på hvor er det jeg skal begynne?

Men vi snakkes. Jeg har blogget snart i 6 år. Jeg gir meg ikke enda 





Min første fotball kamp

I dag sto jeg opp tidlig for jeg skulle være med å spille fotball for aller første gang som var på Elverum. Fikk  fotball drakt og var klar som bare det.

Jeg spilte fire kamper og må si den siste satset jeg alt. Jeg er stolt av meg selv som satset 110 % for å vinne. Vi vant dessverre ikke, men var utrolig gøy og var nære flere ganger på å skåre mål.

Vi blogges.





Jeg har farget skjegget

Haha ja jeg har faktisk skjegg. Ikke så veldig mye, men nok til å se åssen resultatet på det når jeg farget, og resultatet ble ikke så ille, og jeg kommer nok til å prøve det flere ganger, men med en litt lysere farge. For det ble litt for mørkt

Hvorfor jeg ville prøve å farge det lille skjegge jeg har er fordi skjegget mitt har nesten ikke noe farge og fordi jeg ville se åssen det ble. Jeg ville se mer voksen ut

Hva syns dere?





Dette må jeg alltid ha i bakhodet

Det å ha en spiseforstyrrelse forsvinner ikke bare etter du har vært   lagt inn pg fått på deg kilo og er utskrevet. Det er også hardt arbeid etter på. Det vil komme der du er fristet til å komme til gamle vaner.

Da jeg ble utskrevet gikk det fint den første uka. Men  så begynte det å skli litt ut. Jeg begynte med mindre brødskiver. Og til slutt ble det til 3 måltider i steden på 4 

Jeg viste innerst inne at dette kunne ikke bli til en  vane, men følelsen med og ta bort den ene måltide var deilig ( dessverre ). Det var også dager der jeg tenkte skal jeg ta bort den 3 måltide og ha 2 i stede ?  Men da tok jeg meg selv i  nakken og sa nei. 

Etter at jeg har fått mer faste rutiner så har det gått bedre. Jeg har nå 4 måltider om dagen og det er mye enklere. Men som på overskriften. Jeg må alltid ha det i bakhodet at en tilbakefall er mulig slik at jeg kan gjøre mitt beste og ikke komme til gamle vaner.

Hvorfor jeg skriver dette er for å hjelpe andre med det samme problemet.

Vi snakkes.









Profiltekst her!


Arkiv





Kategorier




Siste innlegg


Annonser

Blogglisten toppliste for bloggere - ToppBlogg







hits