Historien bak Tom¨s Historie

Hei mine skjære venner. I 2012, så skrev jeg en laaang novelle. Den het Toms historie. Jeg har tenkt å ta den opp igjen og forbedre den. Jeg har jo forandret skrive måten min siden den gang, og da kan det hende det er på tide med en forbedring. 

Men nå til innlegget 
Dette ble egentlig inspirert av en fæl fantasi jeg hadde som jeg bare måtte få ut av kroppen, siden ,jeg følte dette var så virkelig at jeg trodde på den, Jeg var jo livredd for at dette skulle skje, så jeg lagde Toms Historie .Jeg trodde faktisk at dette skulle skje meg på onkelig, og at dette skulle skje nå. Det var den tiden jeg alltid trodde jeg skulle få lungekreft og bare det var fælt. Jeg fikk alltid vondt der lungene mine var, og sjekket meg minst 3 ganger for det og, men jeg hadde det ikke, men det var veldig vanskelig for meg å ikke tro på det. og det var en gang jeg sa til legen at. Jeg Tror deg ikke. 

Men det som var litt kult var det at dette var det lengste novellen jeg noen gang har skrivet, og derfor føler jeg det at den fortjener en forbedring. Dere kan jo også bestemme dere for å lese den nå i kategori Noveller. men. jeg skal forbedre den, så dere kan bestemme selv. Kankje dere kan fortelle meg hva jeg har forbedret, slik at jeg kan bli en bedre skriver.Ønsker veldig å bli en bedre skriver. ikke bare for meg selv som elsker å blogge, men for at det skal bli bra for dere å lese min blogg. 

Vi snakkes da mine flotte nydelige venner 







Hele Toms historie

Hei jeg heter Tom. Jeg sitter på skolen alene. Jojo jeg har jo venner, men ikke på den skolen jeg går på. De er gode venner, men jeg kunne ønske jeg kunne se dem litt mer. Jeg har en kjæreste også og hun heter Helena. Hun er pen, men det er ikke derfor jeg er sammen med henne. Det er på grunn av hennes nydelige personlighet. Hun har vært snill med meg helt siden barneskolen. Hjulpet meg når noen mobbet meg.

Jeg skal møte Helena i dag. Jeg er faktisk litt nervøs hehe, vi har nemlig bestemt oss får å gjøre det i kveld. Hun har gjort det før, men jeg har ikke. Jeg vil at det skal være spesielt når jeg skal gjøre det for første gang. Jeg elsker jo henne så klart. Jeg har jo vært sammen med henne i over 1 år.

Jeg er på sentret der vi skulle møtes. Hun er en time for sent. Det er ikke likt henne. Jeg har ringt henne 5 ganger på kjøpesentret sin telefon. Jeg kjenner hun som jobber på informasjonen der, så jeg fikk alltid lov å låne telefonen når jeg ikke hadde penger på kortet.
Etter en halvtime til,  kommer hun," Sorry sier hun og smiler, men jeg følte smilet hennes ikke var ekte, noe jeg aldri følt før oven for henne," Skal vi gå hjem til deg eller sier jeg," Ja kom, hun tar meg i hånden. 

Når vi nærmer oss hjemmet hennes skjenner jeg at jeg blir nervøs. Hun merker det og smiler til meg," Det går bra, kom så går vi inn. Og vi går inn.

Når vi er inne går vi rett mot soverommet hennes. Hun ser på meg og smiler, og så begynner hun å kneppe av meg skjorten, forsiktig knapp for knapp, slik at jeg sitter mot henne med bar overkropp. Hun kysser meg i nakken. Det er deilig og jeg føler vi går i riktig retning, at det ikke er pinlig. Hun ser på meg og gir tegn til at jeg skal bestemme neste trekk. Jeg trekker meg mot leppene mine mot hennes.

Jeg gir tegn til at vi skal legge oss ned. Jeg knepper henne av skjorta. Jeg gjør som hun gjorde mot meg, knapp for knapp. Jeg gjorde det ikke fort, bare akkurat i passe tempo. Etter at jeg hadde tatt av henne skjorten, går jeg mot BHen. Jeg tar den av forsiktig. Jeg ser mot henne for å se om jeg gjør det riktig. Hun bare smiler og nikker som sier at jeg bare skulle forstte .

Da jeg var ferdig med og ta av henne BHen. foller jeg hånden hennes mot mine. Jeg ser opp mot ansiktet hennes og smiler og kysset henne igjen. jeg går mot nakken hennes og kysser henne der. Jeg nyter det jeg gjør Dette var den perfekte måten å gjøre det på. Den i riktige tidspunktet. Det var perfekt. Hele natten var perfekt  

Fortsettelse følger 

Jeg våknet og kjente jenta jeg elsket ved sidna meg våkne," God morgen, tid for å gå på skolen. Vi lagde oss frokost, men under frokosten merket jeg noe som ikke stemte ved henne. Jeg ristet det av meg og sa," Natten var perfekt," Hmm hva da sa Helena," Natten var perfekt sa jeg igjen, hun sendte meg et kort smil, og der var det smilet igjen. Det smilet jeg følte var falsk.

Vi gikk til bussen. Hun skulle til en annen skole en halv time unna, mens jeg hadde den skolen som var nærmere der jeg bodde i Gjøvik. Da hun hadde dratt, tenkte jeg på bestevennen min Hilde," Å det hadde jeg glemt. Jeg skulle si åssen det gikk. Jeg skulle til å ta opp telefonen min i det jeg kom på, jeg hadde jo ikke penger på kortet.

Jeg savnet henne utrolig mye. Sist gang jeg møtte min aller beste venn var for 20 dager siden. Vi møtes ikke ofte, men vi hadde et forhold ingen andre beste venner hadde omtrent. Vi kunne se på hverandre om det var noe som var galt, og vi skjønte akkurat de riktige tingene vi skulle si til hverandre på de riktige tidspunktene. Vi kunne være helt stille i flere minutter, men allikevel var det ikke kjedelig å være med henne.

Å tro meg vi har vært kjærester. Vi har prøvd det to ganger. Den andre gangen ødela det nesten vennskapet våres, men når vi ble venner igjen ble vennskapet våres enda mer sterkere en noen gang. Ved tanken på å savne og ikke møte Hilde så ofte gjorde meg trist, så jeg prøvde og riste det av meg.

Det var litt slik med de andre vennene jeg hadde. Jeg hadde egentlig bare nesten jente venner. Ikke at det gjorde noe, jeg er veldig glad for de vennene jeg har, men jeg kunne ønske jeg kunne ha noen guttevenner også. Du vet, snakke med gutta, dulte bort til skuldrene til hverandre og si," Se der hun jenta der var drit pen. Lurer på åssen hun er i senga,. og så bare tulle med jentene med å plystre til dem når dem gkk forbi.

Da jeg kom til skolen tok jeg opp dagboken min og skrev i den. Jeg pleier å skrive i den. Alle mine hemmeligheter og mine følelser og slik

Kjære dagbok. I natt var min beste natt. Jeg gjorde det med Helena. Det var sykt deilig på mange fine måter.1 Det var det riktige tidspunktet 2 jeg gjorde det med en jeg elsker og 3. Det var perfekt., Men jeg saver bestevennen min Hilde. Jeg har ikke møtt henne på 20 dager. Jeg føler ikke at jeg mister henne som bestevenn, men jeg vil så gjerne se Hilde litt mere, vi er jo bestevenner. Samme gjelder de andre vennene mine også, Tonje, Siri, Liv og Nina. Vi møtes bare en gang i måneden. Det er alt for lite. Jeg føler meg deppa. Jeg vet jeg har kjæresten min Helena, men allikevel, Jeg savner de,  

Fortsettelse følger 

Jeg hadde engelsk. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Det hadde jeg ikke gjort på hele skoledagen, og engelsk var den siste timen av toppen av det hele. Jeg latet som ingen ting. Tenkte at det ville gå over og tenkte at i morgen skal det gå bedre. 

Det gjorde det ikke. Jeg bare drev på nettet og så på serier mens læreren hadde time. Jeg følte meg litt respektløs der. Men hva skal man gjøre når man ikke har noe inspirasjon eller motivasjon. Det er ikke bare noe man kan knipse med henda, og så plutselig få det. Noen ganger kunne jeg ønske det var slik, at man bare kunne knipse med fingeren og så plutselig få inspirasjon og motivasjon, men slik er ikke den virkelige verden.


Det var mat fri da jeg plutselig fikk en telefon fra en venn. Det var ikke bestevennen min, men en av mine bedre venner,"Tonje, hei," Hei du jeg lurte på om du ville møte meg," Ja så klart jeg vil det sa jeg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du ber meg å møte deg;" Å," Nei ingen ting jeg er bare glad.

Jeg møtte henne utafor kinoen, sammen med kjæresten hennes. Det var en Kul type, og en du kunne stole på. De passer sammen også. Vi hadde det kjempe morsomt, snakket og lo. Men det ble fort slutt. Slik er det når man har det gøy. Vi sa hade til hverandre og så gikk jeg hjem.

Kjære dagbok. Endelig føler meg ikke så deppa lengere. Jeg var med en god venn av meg og kjæresten hennes i dag, og hadde det kjempe gøy. Jeg tror det blir en bedre skoledag i morgen 

Det ble det ikke. Da jeg våknet, hadde vondt på begge sidene der lungene mine var, og jeg fikk problemer med å puste. Jeg ville ikke på skolen, men jeg hadde ikke noe feber, så etter en stund tvang jeg meg opp. Det gjorde slik at jeg fikk mer pusteproblemer  og mer vondt. Jeg sa til meg selv det er sikkert noe jeg brygger på og det er sikkert ikke noe farlig, men inderst  inne viste jeg at det var noe mer, men hva? Det viste jeg ikke

Jeg gikk til skolen og utover dagen gikk det bedre," Det kan ikke være så alvorlig tenkte jeg da smertene forsvant. Da jeg skulle til gymmen følte jeg meg svimmel. Jeg ble mer og mer svimmel. Når jeg var på det øverste trinnet i trappa mistet Jeg kontrollen og datt ned. Jeg kjente at det mørknet for øynene mine og så ble det svart.

Jeg våknet og jeg var på sykehuset. Jeg så Mamma snakket med legen. Hun så trist ut og jeg ble bekymret. Da legen kom bort til meg, sa han ikke noe stort. Han sa bare at vi må gjøre mer tester," Hva, hva er galt meg fikk jeg ut. Hvor er Helena? Vet hun det at jeg er på sykehuset? Mamma, vet Helena det? Hun nikket og snudde seg bort. Hvorfor snudde Mamma seg bort når jeg snakket med henne om Helena. Mamma har jo alltid likt henne.

Jeg snudde meg mot legen og sa," Hvor lenge har jeg vært bevistløs. Legen så på meg. Jeg skjønte det ikke. Han så bekymret på meg. Ikke for det, han kjente jo meg, men dette var noe annerledes. Jeg kunne se det på øynene hans," Du, han sukket. Du har vært bevistløs i 5 dager

Jeg var fortsatt på sykehuset. Det hadde gått to dager. Legen ville at jeg skulle være på sykehuset til prøvene kom. I dag skulle prøvene komme. Jeg så Mamma komme og legen snakket med henne. De snakket lenge og Jeg så Mamma begynte å gråte, Legen klemte henne.

Hun gråt så mye at hun ikke klarte å stå. Jeg ble bekymret. Hva i huleste er galt med meg tenkte jeg. Det tok langt tid før legen kom inn uten Mamma," Hvor er Mamma var det første jeg spurte legen om," Jeg ba henne dra hjem sa Legen," Hvorfor det. Jeg så henne, hun begynte å gråte, hvorfor det? Er det noe med meg å gjøre? Hva er galt med meg?



Jeg kjente stemmen min hevet seg opp. Og jeg begynte å få vondt. Jeg tok en grimase på grunn av smertene. Legen kom raskt mot meg," Slapp av, jeg skal fortelle deg alt. Jeg nikket," Som din Onkel Tom er jeg utrolig glad i deg, og jeg kunne egentlig ønske at jeg ikke var den som hadde ansvaret for deg når det gjelder dette.

Han mistet den profesjonelle kontrollen og begynte å gråte. Jeg ristet i kroppen min nå," Hva er galt med meg," Jeg er så lei meg Tom, men du har fått lunge kreft og den har spredd seg og du har kanskje et halv til 1 år igjen å leve.

Jeg så sjokkert på legen som var onkelen min," Jeg må hjem sa jeg," Nei du må være her," JEG VIL HJEM skrek jeg. Han gikk til side, slik at jeg fikk lov til å gå ut av senga. Jeg løp hjemover. Jeg ga blaffen i smertene jeg skjente mens jeg løpte. Jeg Løp hjem mens tårene rant fra øynene mine. Da jeg var hjemme løp jeg mot stua, der var Mamma,

Vi sto å så på hverandre uten å gjøre noe med det første. Så brast jeg ut i gråt. Jeg løp mot henne og omfavnet henne. Vi gråt begge to," Er det sant Mamma, Har jeg kreft," Ja, jeg så testene. De er positive. Jeg gikk unna Mamma, og gikk på rommet mitt og gråt. Da jeg var klar tok og hadde grått alle tårende jeg hadde tok jeg opp dagboken min  

Kjære dagbok for en uke siden var alt bra, jeg hadde den beste natten med jenta jeg elsket, men det er en ting som er galt, hun har ikke besøkt meg på sykehuset. Jeg har jo vært der i over en uke nå. Alle mine venner har besøkt meg, men ikke henne. Mamma sa før jeg fikk vite ja, det at vennene mine hadde besøkt meg 3 ganger og så var de hos meg en gang når jeg var våken, men kjæresten min, hun har ikke kommet. 

Jeg, jeg føler meg så tom nå. Jeg har gråt alt jeg har trengt, men etter det føler jeg ingen ting. Jeg er ikke redd. Hvorfor er jeg ikke det? Det er sikkert fordi jeg er i sjokk. Jeg har tenkt å besøkekjæresten min og spørre hvorfor hun ikke har besøkt meg

Jeg var utafor Helenas hus. Døra var oppe, noe som ikke lignet på henne. Jeg gikk inn uten og ringe eller banke på. Da jeg var inne hørte jeg et stønn. Jeg gikk mot døra til Helena og jeg hørte et stønn til, men høyere denne gangen. Jeg åpnet døra og jeg fikk sjokk, Der var kjæresten min med en annen gutt og hadde sex. Jeg snudde meg. Helena kledde på seg så fort hun kunne og løp bort til meg. Jeg var akkurat ved dør da hun ropte på meg," Tom, Tom vent. Jeg stoppet og snudde meg.



Dette var ikke slik jeg ville at du skulle finne det ut. Jeg var rasene,"  Hvorfor?, sa jeg," Jeg vet ikke," SI SANHETEN skrek jeg til henne," Ja greit skrek hun tilbake. Jeg brukte deg. Jeg ville bare ha en jeg ville ha sex med. Og du brukte jævelig langt tid på det. Du er en pyse og jeg liker ikke slike gutter som deg, jeg liker en som kan ta meg onkelig . Som han jeg har på rommet mitt nå.

Jeg fikk tårer i øynene," Hvorfor? Du aner ikke hvor mye det sårer. Hva ville du ha sakt hvis noen brukte deg på den måten," Det ville aldri ha skjedd, for jeg er for pen for det. Vi kan være venner, men ikke mer en det," Nei vett du hva. Jeg har vært på sykehuset i over en uke.

Jeg fikk vite at jeg har halv til 1 år igjen å leve. Jeg har Lungekreft for faen. Hun gjespet," Å herregud," Ikke lat som at du bryr deg. Jeg smelte ute døra mot henne. Jeg løp hjem, sprang på rommet og låste den og gikk bort til Dagboken min 

Hvorfor må alt dette skje på en dag? Jeg har fått kreft, og jeg har ikke lenge igjen å leve. På toppen av det hele, er den jenta jeg virkelig elsket, som jeg ga min lidenskap til, knuser hjertet mitt. Jeg trodde det vi hadde var perfekt. At hun elsket meg, at den natten betydde noe for henne også. Hun har ødelagt den ene natten der jeg følte meg som en onklig mann. ikke bare fordi jeg lå med henne, men for at jeg gjorde det av kjærlighet og lidenskap. Hjertet mitt er i tusen biter som ikke kan settes sammen igjen. J, jeg føler meg så tom, men jeg har det bedre uten henne. Men allikevel.

 Å herregud Mamma viste det. På sykehuset da jeg spurte henne. Hvorfor i helvette sa hun ikke noe til meg der og da.  

Jeg skjente tårene mine renne ned over skinnene mine mens jeg skrev og mens mer biter av det allerede knusende hjertet mitt gikk i flere biter.

Hvorfor skal dette skje meg. Hvorfor kan jeg ikke bare dø nå slik at jeg kan få vekk både det fysisk og psykiske smertene jeg har nå. Men en ting er jeg sikker på meg er i alle fall bedre uten Helena . 

Neste dag følte jeg meg fryktelig. Men jeg ville stå opp. Jeg gjorde meg klar for å gå på skolen. Jeg ville late som ingenting. Det hjalp ikke, men jeg ville vekk hjemmefra.

Jeg ville låne skolens telefon. Jeg måtte fortelle vennene mine om dette. De fortjente og vite hva som skjer med meg. Jeg gikk til lærerværelse, banket på. Døra åpnet og det var kontakt læreren min som lukket opp," Tom hva gjør du her? Du behøver ikke å være på skolen nå, vi forstår at du trenger å være hjemme.

Jeg ignorerte hva hun sa og spurte," Kan jeg å låne telefonen," Tom du tre," Kan jeg få låne skole telefonen avbrøyt jeg henne," Ja så klart. Jeg ringte vennene mine. Jeg ringte Hilde sist. Jeg viste ikke om jeg kom til å bryte sammen når jeg fikk høre stemmen til min bestevenn og det gjorde jeg med en gang jeg hørte stemmen hennes," Hva er det for noe vennen," Kan du møte meg ved Dolly, det er noe jeg må fortelle deg som jeg ikke kan si over telefon," Jeg kan ikke jeg skal til Trysil. Vær så snill Hilde. Det er viktig.

Det tok litt tid, så sa hun." Ja så klart. Jeg skjønner at du trenger meg nå, når skal jeg møte deg?," Med en gang etter skolen, er du snill," Ok vi ses vennen vi ses da vennen.

Jeg gikk til Dolly, der jeg sa at jeg ville møte dem. Jeg så utafor vinduet og alle var der. Jeg kjente en klump komme i halsen, men jeg tvang meg selv til og riste det av. Jeg prøvde å se glad ut og gikk inn. Med en gang jeg så dem snudde seg og så de bekymrende ansiktene, klarte jeg ikke lenger. Jeg brast i gråt. De kom løpende mot meg trøstet meg. Jeg sa hele tiden jeg klarer ikke å si det, jeg klarer ikke å si det.

De skjønte at det var noe virkelig alvorlig nå. At det ikke gjaldt noe i familien eller andre venner, men noe med meg. De så bekymret på meg, og ventende på hva i huleste hva jeg skulle si, så sa jeg det, men det første ordet som jeg sa som fikk dem sjokkerte," Jeg skal dø sa jeg og begynte og grine  

Hva mener du sa de sjokkerte," Jeg skal dø sa jeg igjen. Jeg har fått kreft. Det var derfor jeg var på sykehuset i over en uke. Jeg så på vennene mine. Jeg så tårer i alle øynene deres. Jeg så etter hvor Hilde var. Da jeg så hennes tårevåte øyne, brast jeg i gråt igjen. Jeg omfavnet henne og vi gråt høyt sammen.

De andre vennene mine kom bort til der jeg og Hilde sto. De gråt de og. Alle hadde hendene på meg og tørstet meg," Hilde sa jeg," Kan jeg få lov til å snakke med deg alene, Hilde nikket, og vi gikk der ingen kunne høre oss," Helena og jeg er over," nei, skal alt dette skjer med deg på så kort tid. Hun tørket bort tårene. Jeg så hun prøvde å gjøre seg sterkere en det hun egentlig ga inntrykk til. Samme dag som jeg fikk høre. Jeg kremte for at stemmen min ikke skulle briste.

Jeg så ha hun hadde det med en annen en," Fy fader for en bith," Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Hilde. Hjertet mitt har blitt knust på så mange måter jeg ikke viste det gikk an på. Jeg hadde det med henne. Det var den beste natten i mitt liv, helt til jeg skjønte at hun brukte meg. Hun sa det også at hun brukte meg.

Jeg klarte det ikke lenger jeg brast i gråt igjen," Jeg er her for deg, alltid vennen. Jeg lover å se deg til mere. Jeg må det. Hun brast i gråt," Kan du love meg og ikke si dette til noen andre. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med Mamma," Hva mener du," Hun viste det. På en eller annen måte viste hun det at Helena var utro med meg

Jeg gikk hjemover. Jeg fikk en spesiell dag med venna mine. Jeg sa at jeg ville være litt alene etter vi hadde vert sammen i ca. to timer. Mens jeg gikk hjemover kjente jeg Smerter i lungene mine, men jeg ignorerte dem og gikk videre.

Da jeg var hjemme, så jeg Mamma satt på kjøkkenet som hun vanligvis gjorde," Går det bra med deg vennen sa Mamma," Hva slags spørsmål er det sa jeg," Jeg vet du har det tøft nå gutten min. Jeg har det tøft jeg og," Jaja, men det er ikke du som skal dø. Det er ikke du som har lunge kreft. Det er ikke du som har en kjæreste som har vært utro mot deg, og noe sier meg at du viste det, så er det sant. Viste du at Helena var utro med meg," Ja jeg viste det. Jeg så tårer trille nedover Mammas skinn.

Hvorfor i hellvette sa du ikke noe til meg," Jeg så det i den uka du var bevistløs på sykehuset. Jeg skulle kjøre til skolen hennes og si det personlig til henne at du var på sykehuset, da jeg så at hun kysset en annen gutt.

.-Så du sa det ikke til henne spurte jeg," Nei sorry vennen det gjorde jeg ikke," Vet du hva jeg går på rommet mitt Jeg gikk mot døra, men mamma grep meg og klemte meg. Jeg kjente tårene trille nedover skinnene mine. Jeg må ringe famillen, dem fortjener og vite hva som skjer med meg," Det har jeg gjort sa mamma," Ok. Jeg gikk på rommet får og skrive i dagboken min

Jeg hadde rett, Mamma viste at Helena var utro. Jeg skjenner at kroppen min ikke klaret dette mer. Hvorfor skal dette hellvettes tiden være så vond. Jeg skjenner at jeg ikke orker flere overraskelser. Jeg klarer ikke å skrive mer  

De neste ukene var ikke gode, mange i familien kom på besøkt, klemte meg og gråt samtidig. De prøvde og ikke og se bekymret eller se ting som var uvanlig med meg som var vanskelig og legge merke til, siden jeg var hvit som et spøkelse og drev og hostet hele tiden, jeg så de tok kontante blikker mot meg. Jeg likte det ikke, men man kan ikke bare si," Kan du slutte å stirre sånn på meg vet jeg skal dø. Så jeg lærte meg og ignorere de blikkene til slutt.

Nettene var treige. Jeg fikk ikke sove både fordi jeg tenkte på døden og for den stygge hosten jeg hadde og for de smertene jeg hadde. Den siste natta den 3 månedenen, ba jeg. Jeg viste ikke hva mer jeg skulle gjøre, så jeg follet hendene mine og ba.

Kjære far i himmelen. Når kommer den tid jeg skal akseptere at jeg skal dø? Når kommer den tiden jeg skal si til alle jeg skjenner, det går bra jeg er klar? Når der jeg  ikke redd lenger? Når kommer den tiden?.  

Da jeg våknet følte jeg meg ikke trist lenger. Jeg skjente jo at jeg hadde vondt, som betydde at jeg fortsatt var syk og at jeg skulle dø. Men jeg skjente at nå var jeg klar. Jeg verken smilte eller gråt ved den tanken og følelsen. Jeg tok opp dagboken min og begynte å skrive

Kjære dagbok. Jeg føler meg svakere en noen sinne, men jeg føler også bedre en noen sinne også. Det har vel noe med at jeg har akseptert at jeg skal dø. Jeg orker ikke mer og anstrenge meg for og være redd får og dø lenger. Døden er min skjebne og jeg må akseptere den og det har jeg endelig klart å gjøre og tro det eller ei det er en god følelse. Jeg skal endelig få fred den siste måneden i mitt liv uten tårer, redsel og depresjon 

Jeg var på veg til skolen da jeg plutselig skjente en enorm smerte. Ikke de smertene som kom og gikk til vanlig som også var ganske smertefulle, men en som var mye sterkere. Jeg datt ned på bakken av denne forferdelige smerten. Men plutselig gikk det over.

Jeg klarte ikke helt å gå på trappene på skolen lenger, men medelevene var snille og hjalp meg. Når jeg fikk smerter, kom medelevene og strøk meg over ryggen til smertene var over  

Jeg skulle til legen etter skolen for å sjekke åssen tilstanden min var, og det var i dag jeg skulle få høre om jeg bare hadde 3 måneder igjen å leve eller lenger. Jeg var nervøs. Det er ikke vær dag man skal høre hvor lenge du skal leve. Legen som var onkelen min kalte meg inn. Ansikt utrykket jeg så likte jeg ikke i det hele tatt.

Sitt ned Tom. De siste tre monende har vi tatt tester for og se når hvor lenge igjen du har å leve," Ja Jeg vet det," Jeg beklager og måtte si deg dette Tom, men du har ikke lenge igjen og leve. Du har ca. en til to uker igjen. 

Jeg fikk sjokk med en gang jeg fikk høre det, men det gikk fort over," Ja tusen takk for alt Onkel. Jeg vet at dette har vært vanskelig for deg og være doktoren min, men jeg er utrolig takknemlig for at du godtok ønsket mitt med og være legen min igjennom disse tidene her," Åssen går det med deg Tom," 

Jeg har akseptert dette, så det går bra med meg," Du Tom før du går, sp skal du få smerte medisiner av meg. Jeg har fått melinger fra moren din og lærerne dine at du sliter med store smerter nå særlig den siste uken. Du kommer til å få enda større smerter, som ikke er noe gode. Jeg vet det, jeg har skjønt det, takk og så tok jeg imot tablettene

Jeg gikk ut av sykehuset. Jeg tenkte. Når jeg skal dø skal jeg ikke dø med noe som helt hat, så jeg bestemte meg for en ting og den jeg skulle starte det med var eksen min 

Jeg gikk til esken min hus og ringte på. Det var Helena som lokket opp," Hei sa jeg," Hei sa Helena. Du Tom jeg er så lei meg. Jeg skulle aldri ha vært utro med deg. Sorry for at jeg er så dum," Jeg er ikke her for å høre det Helena. Jeg er her for å si at jeg har ikke lenge igjen å leve, men jeg vil også si at jeg tilgir deg.

Når jeg dør, skal jeg ikke dø med hat og alt den tullet der, så jeg tilgir deg, Helena nikket. Jeg så tårer trille nedover skinnene hennes. Jeg har tilgitt deg, Det var bare det jeg skulle si til deg. Ha et fint liv Helena, ta vare på deg selv få deg barn og gift deg og vær lykkelig.

Jeg ringte rund på dører tilga alle de som hadde mobbet meg. Det var deilig følelse og kunne si at jeg hadde tilgitt dem. De viste jo at jeg var døden nær, for de viste at jeg hadde kreft. De var veldig takknemlig for at jeg hadde tilgitt dem som hadde mobbet meg igjennom årene og jeg så at de hadde angret. Jeg gikk hjem for å skrive i dagboken min 

I dag har jeg tilgitt alle de som har såret meg igjennom det livet jeg har levd. Det er en utrolig følelse. Selv om jeg ikke har lenge igjen å leve, føler jeg meg 20 kilo lettere. Jeg tror at tilgivelse er viktig uansett om man er døden nær eller ikke, uansett hvor langt tid det vil ta, for man må mene det. Og jeg mente hver eneste tilgivelse jeg har gitt. Det som er så bra nå som jeg har tilgitt dem, har jeg tilgitt meg selv også.

Den siste uka, skjedde det mye. Jeg ble svakere. Jeg kjente kroppen ikke ville være med meg mye mer som vanlig og det ble mye mer smerter, slik at jeg måtte ta tablettene jeg hadde fått ta onkelen min. Den siste dagen i uka skjønte jeg det. jeg skjønte at jeg ikke hadde en uke igjen å leve. Jeg ropte på mamma og fikk ringe til familie og venner

Neste dag var jeg mye svakere en det jeg ville. Denne dagen skulle vennene mine komme på besøk for å ta farvel. De gråt, men det gjorde ikke jeg. Det var nå jeg trøstet dem," Det går bra hysj hysj, jeg er klar. Jeg har vært klar lenge. D et er slik det skulle bli. Det er ikke mye å gjøre, men husk en ting. Jeg vil alltid være glad i dere. Dere betyr ufatelig mye for meg og jeg er i hjertene deres.

De var hos meg i timer. Mammaen min tok tv inn på rommet slik at Jeg og vennene mine kunne se på tv sammen. Det var min ønske som min siste dag med venenne mine. Det skulle være så vanlig som det kunne bli. Jeg så de gråt hele tiden, men de respekterte ønsket mitt.

Vi så selvsagt på bilder fra den tiden vi var venner. Vi lo, eller de lo jeg orket ikke og le, men jeg smilte og hadde det koselig. Det var en perfekt dag for meg

Neste dag var jeg enda svakere, men denne dagen skulle familien komme. de gråt mye de også, men som jeg hadde ønsket med vennene mine, ville jeg ha det så vanlig som mulig. Vi gjorde det samme som med vennene mine og så på bilder og snakket om når jeg var liten de smilte og lo litt av det de fortalte meg. Jeg smilte litt jeg og, og som med vennene mine var det en perfekt dag.

Senere på kvelden dro de og når jeg skulle til å sove skjønte jeg hva som skulle skje, så jeg ringte til to av mine bestevenner Hilde og Tonje. Jeg ringe besteforeldrene mine. Søsteren min var hjemme og det var Mamma også. Da de kom smilte jeg svakt til dem.

Jeg er klar sa jeg til dem. Jeg så tårer i øynene på dem, de satt rundt sengen min. Jeg hadde som sagt. sagt til onkelen min som hadde et ønske at han ville ha meg på sykehuset de siste dagene i mitt liv, men det var ikke ønsket mitt Jeg ville sove inn i min egen seng rundt dem jeg brydde meg mest om i hele verden. Jeg skjente hjertet mitt begynne og slå saktere og jeg så rundt på alle de som betydde mest for meg og smilte opp mot dem.

Mine siste ord før jeg døde var. jeg vil alltid være glad i dere. Jeg er i hjertene deres 




 





Hva syns dere om Toms historie

Jeg bare lurte på om gca dere syns om Toms historie. Da jeg først tenkte ut historen hørte jeg faktisk på better off av Rikke Lie. Tro det eller ei men det var mye av den sangen som gjorde at jeg fill inspirasjon til å skrive Toms histore

Noe av historien er sant som for eksempel beskrivingen av min aller beste venn 

Fro ekselmpel dette. Vi hadde et forhold ingen andre beste venner hadde omtrent. Vi kunne se på hverandre om det var noe som var galt, og vi skjønte akkurat de riktige tingene vi skulle si til hverandre på de riktige tidspunktene. Vi kunne være helt stille i flere minutter, men allikevel var det ikke kjedelig å være med henne.

I denne historen var det også noen visdoms ord som tilgivelse. For eksempel dette 

I dag har jeg tilgitt alle de som har såret meg igjennom det livet jeg har levd. Det er en utrolig følelse. Selv om jeg ikke har lenge igjen å leve, føler jeg meg 20 kilo lettere. Jeg tror at tilgivelse er viktig uansett om man er døden nær eller ikke, uansett hvor langt tid det vil ta, for man må mene det. Og jeg mente hver eneste tilgivelse jeg har gitt. Det som er så bra nå som jeg har tilgitt dem, har jeg tilgitt meg selv også.

Her er sangene jeg brukte til historen som jeg syntes passet 

 

 Hva syns dere om denne historen her og syns jeg burde skrive flere slike historier. Jeg kommer ut med hele historien i et innkegg uten musikken og noen av bildene for det er for mange teng til at jeg kan ta med alt dessverre

 





Toms historie del 16

Neste dag var jeg mye svakere en det jeg ville. Denne dagen skulle vennene mine komme på besøk for å ta farvel. De gråt, men det gjorde ikke jeg. Det var nå jeg trøstet dem," Det går bra hysj hysj, jeg er klar. Jeg har vært klar lenge. D et er slik det skulle bli. Det er ikke mye å gjøre, men husk en ting. Jeg vil alltid være glad i dere. Dere betyr ufatelig mye for meg og jeg er i hjertene deres.

De var hos meg i timer. Mammaen min tok tv inn på rommet slik at Jeg og vennene mine kunne se på tv sammen. Det var min ønske som min siste dag med venenne mine. Det skulle være så vanlig som det kunne bli. Jeg så de gråt hele tiden, men de respekterte ønsket mitt.

Vi så selvsagt på bilder fra den tiden vi var venner. Vi lo, eller de lo jeg orket ikke og le, men jeg smilte og hadde det koselig. Det var en perfekt dag for meg

Neste dag var jeg enda svakere, men denne dagen skulle familien komme. de gråt mye de også, men som jeg hadde ønsket med vennene mine, ville jeg ha det så vanlig som mulig. Vi gjorde det samme som med vennene mine og så på bilder og snakket om når jeg var liten de smilte og lo litt av det de fortalte meg. Jeg smilte litt jeg og, og som med vennene mine var det en perfekt dag.

Senere på kvelden dro de og når jeg skulle til å sove skjønte jeg hva som skulle skje, så jeg ringte til to av mine bestevenner Hilde og Tonje. Jeg ringe besteforeldrene mine. Søsteren min var hjemme og det var Mamma også. Da de kom smilte jeg svakt til dem.

Jeg er klar sa jeg til dem. Jeg så tårer i øynene på dem, de satt rundt sengen min. Jeg hadde som sagt. sagt til onkelen min som hadde et ønske at han ville ha meg på sykehuset de siste dagene i mitt liv, men det var ikke ønsket mitt Jeg ville sove inn i min egen seng rundt dem jeg brydde meg mest om i hele verden. Jeg skjente hjertet mitt begynne og slå saktere og jeg så rundt på alle de som betydde mest for meg og smilte opp mot dem.

Mine siste ord før jeg døde var. jeg vil alltid være glad i dere. Jeg er i hjertene deres 

Dette var siste del ta Toms historie har de ikke lest de andre delene har du muligheten her 

http://danian.blogg.no/novelle_.html






Toms historie del 15

Den siste uka, skjedde det mye. Jeg ble svakere. Jeg kjente kroppen ikke ville være med meg mye mer som vanlig og det ble mye mer smerter, slik at jeg måtte ta tablettene jeg hadde fått ta onkelen min. Den siste dagen i uka skjønte jeg det. jeg skjønte at jeg ikke hadde en uke igjen å leve. Jeg ropte på mamma og fikk ringe til familie og venner

Sste del kommer i morgen, Følg med  

 





Toms historie del 14

Jeg fikk sjokk med en gang jeg fikk høre det, men det gikk fort over," Ja tusen takk for alt Onkel. Jeg vet at dette har vært vanskelig for deg og være doktoren min, men jeg er utrolig takknemlig for at du godtok ønsket mitt med og være legen min igjennom disse tidene her," Åssen går det med deg Tom," 
Jeg har akseptert dette, så det går bra med meg," Du Tom før du går, sp skal du få smerte medisiner av meg. Jeg har fått melinger fra moren din og lærerne dine at du sliter med store smerter nå særlig den siste uken. Du kommer til å få enda større smerter, som ikke er noe gode. Jeg vet det, jeg har skjønt det, takk og så tok jeg imot tablettene

Jeg gikk ut av sykehuset. Jeg tenkte. Når jeg skal dø skal jeg ikke dø med noe som helt hat, så jeg bestemte meg for en ting og den jeg skulle starte det med var eksen min 


Jeg gikk til esken min hus og ringte på. Det var Helena som lokket opp," Hei sa jeg," Hei sa Helena. Du Tom jeg er så lei meg. Jeg skulle aldri ha vært utro med deg. Sorry for at jeg er så dum," Jeg er ikke her for å høre det Helena. Jeg er her for å si at jeg har ikke lenge igjen å leve, men jeg vil også si at jeg tilgir deg.

Når jeg dør, skal jeg ikke dø med hat og alt den tullet der, så jeg tilgir deg, Helena nikket. Jeg så tårer trille nedover skinnene hennes. Jeg har tilgitt deg, Det var bare det jeg skulle si til deg. Ha et fint liv Helena, ta vare på deg selv få deg barn og gift deg og vær lykkelig.

Jeg ringte rund på dører tilga alle de som hadde mobbet meg. Det var deilig følelse og kunne si at jeg hadde tilgitt dem. De viste jo at jeg var døden nær, for de viste at jeg hadde kreft. De var veldig takknemlig for at jeg hadde tilgitt dem som hadde mobbet meg igjennom årene og jeg så at de hadde angret. Jeg gikk hjem for å skrive i dagboken min 

 I dag har jeg tilgitt alle de som har såret meg igjennom det livet jeg har levd. Det er en utrolig følelse. Selv om jeg ikke har lenge igjen å leve, føler jeg meg 20 kilo lettere. Jeg tror at tilgivelse er viktig uansett om man er døden nær eller ikke, uansett hvor langt tid det vil ta, for man må mene det. Og jeg mente hver eneste tilgivelse jeg har gitt. Det som er så bra nå som jeg har tilgitt dem, har jeg tilgitt meg selv også.





Toms historie del 13

Jeg var på veg til skolen da jeg plutselig skjente en enorm smerte. Ikke de smertene som kom og gikk til vanlig som også var ganske smertefulle, men en som var mye sterkere. Jeg datt ned på bakken av denne forferdelige smerten. Men plutselig gikk det over.

Jeg klarte ikke helt å gå på trappene på skolen lenger, men medelevene var snille og hjalp meg. Når jeg fikk smerter, kom medelevene og strøk meg over ryggen til smertene var over  

Jeg skulle til legen etter skolen for å sjekke åssen tilstanden min var, og det var i dag jeg skulle få høre om jeg bare hadde 3 måneder igjen å leve eller lenger. Jeg var nervøs. Det er ikke vær dag man skal høre hvor lenge du skal leve. Legen som var onkelen min kalte meg inn. Ansikt utrykket jeg så likte jeg ikke i det hele tatt.

Sitt ned Tom. De siste tre monende har vi tatt tester for og se når hvor lenge igjen du har å leve," Ja Jeg vet det," Jeg beklager og måtte si deg dette Tom, men du har ikke lenge igjen og leve. Du har ca. en til to uker igjen. 





Toms historie del 12

Da jeg våknet følte jeg meg ikke trist lenger. Jeg skjente jo at jeg hadde vondt, som betydde at jeg fortsatt var syk og at jeg skulle dø. Men jeg skjente at nå var jeg klar. Jeg verken smilte eller gråt ved den tanken og følelsen. Jeg tok opp dagboken min og begynte å skrive

Kjære dagbok. Jeg føler meg svakere en noen sinne, men jeg føler også bedre en noen sinne også. Det har vel noe med at jeg har akseptert at jeg skal dø. Jeg orker ikke mer og anstrenge meg for og være redd får og dø lenger. Døden er min skjebne og jeg må akseptere den og det har jeg endelig klart å gjøre og tro det eller ei det er en god følelse. Jeg skal endelig få fred den siste måneden i mitt liv uten tårer, redsel og depresjon 





Toms historie del 11

De neste ukene var ikke gode, mange i familien kom på besøkt, klemte meg og gråt samtidig. De prøvde og ikke og se bekymret eller se ting som var uvanlig med meg som var vanskelig og legge merke til, siden jeg var hvit som et spøkelse og drev og hostet hele tiden, jeg så de tok kontante blikker mot meg. Jeg likte det ikke, men man kan ikke bare si," Kan du slutte å stirre sånn på meg vet jeg skal dø. Så jeg lærte meg og ignorere de blikkene til slutt.



Nettene var treige. Jeg fikk ikke sove både fordi jeg tenkte på døden og for den stygge hosten jeg hadde og for de smertene jeg hadde. Den siste natta den 3 månedenen, ba jeg. Jeg viste ikke hva mer jeg skulle gjøre, så jeg follet hendene mine og ba.

Kjære far i himmelen. Når kommer den tid jeg skal akseptere at jeg skal dø? Når kommer den tiden jeg skal si til alle jeg skjenner, det går bra jeg er klar? Når der jeg  ikke redd lenger? Når kommer den tiden?.  








Toms historie del 10

Jeg gikk hjemover. Jeg fikk en spesiell dag med venna mine. Jeg sa at jeg ville være litt alene etter vi hadde vert sammen i ca. to timer. Mens jeg gikk hjemover kjente jeg Smerter i lungene mine, men jeg ignorerte dem og gikk videre.

Da jeg var hjemme, så jeg Mamma satt på kjøkkenet som hun vanligvis gjorde," Går det bra med deg vennen sa Mamma," Hva slags spørsmål er det sa jeg," Jeg vet du har det tøft nå gutten min. Jeg har det tøft jeg og," Jaja, men det er ikke du som skal dø. Det er ikke du som har lunge kreft. Det er ikke du som har en kjæreste som har vært utro mot deg, og noe sier meg at du viste det, så er det sant. Viste du at Helena var utro med meg," Ja jeg viste det. Jeg så tårer trille nedover Mammas skinn.

Hvorfor i hellvette sa du ikke noe til meg," Jeg så det i den uka du var bevistløs på sykehuset. Jeg skulle kjøre til skolen hennes og si det personlig til henne at du var på sykehuset, da jeg så at hun kysset en annen gutt.

.-Så du sa det ikke til henne spurte jeg," Nei sorry vennen det gjorde jeg ikke," Vet du hva jeg går på rommet mitt Jeg gikk mot døra, men mamma grep meg og klemte meg. Jeg kjente tårene trille nedover skinnene mine. Jeg må ringe famillen, dem fortjener og vite hva som skjer med meg," Det har jeg gjort sa mamma," Ok. Jeg gikk på rommet får og skrive i dagboken min

Jeg hadde rett, Mamma viste at Helena var utro. Jeg skjenner at kroppen min ikke klaret dette mer. Hvorfor skal dette hellvettes tiden være så vond. Jeg skjenner at jeg ikke orker flere overraskelser. Jeg klarer ikke å skrive mer  








Toms historie del 9

Hva mener du sa de sjokkerte," Jeg skal dø sa jeg igjen. Jeg har fått kreft. Det var derfor jeg var på sykehuset i over en uke. Jeg så på vennene mine. Jeg så tårer i alle øynene deres. Jeg så etter hvor Hilde var. Da jeg så hennes tårevåte øyne, brast jeg i gråt igjen. Jeg omfavnet henne og vi gråt høyt sammen.

De andre vennene mine kom bort til der jeg og Hilde sto. De gråt de og. Alle hadde hendene på meg og tørstet meg," Hilde sa jeg," Kan jeg få lov til å snakke med deg alene, Hilde nikket, og vi gikk der ingen kunne høre oss," Helena og jeg er over," nei, skal alt dette skjer med deg på så kort tid. Hun tørket bort tårene. Jeg så hun prøvde å gjøre seg sterkere en det hun egentlig ga inntrykk til. Samme dag som jeg fikk høre. Jeg kremte for at stemmen min ikke skulle briste.




Jeg så ha hun hadde det med en annen en," Fy fader for en bith," Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Hilde. Hjertet mitt har blitt knust på så mange måter jeg ikke viste det gikk an på. Jeg hadde det med henne. Det var den beste natten i mitt liv, helt til jeg skjønte at hun brukte meg. Hun sa det også at hun brukte meg.

Jeg klarte det ikke lenger jeg brast i gråt igjen," Jeg er her for deg, alltid vennen. Jeg lover å se deg til mere. Jeg må det. Hun brast i gråt," Kan du love meg og ikke si dette til noen andre. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med Mamma," Hva mener du," Hun viste det. På en eller annen måte viste hun det at Helena var utro med meg





Toms historie del 8

u ikke lest de andre delene, har du muligheten her http://danian.blogg.no/novelle_.html

Neste dag følte jeg meg fryktelig. Men jeg ville stå opp. Jeg gjorde meg klar for å gå på skolen. Jeg ville late som ingenting. Det hjalp ikke, men jeg ville vekk hjemmefra.

Jeg ville låne skolens telefon. Jeg måtte fortelle vennene mine om dette. De fortjente og vite hva som skjer med meg. Jeg gikk til lærerværelse, banket på. Døra åpnet og det var kontakt læreren min som lukket opp," Tom hva gjør du her? Du behøver ikke å være på skolen nå, vi forstår at du trenger å være hjemme.

Jeg ignorerte hva hun sa og spurte," Kan jeg å låne telefonen," Tom du tre," Kan jeg få låne skole telefonen avbrøyt jeg henne," Ja så klart. Jeg ringte vennene mine. Jeg ringte Hilde sist. Jeg viste ikke om jeg kom til å bryte sammen når jeg fikk høre stemmen til min bestevenn og det gjorde jeg med en gang jeg hørte stemmen hennes," Hva er det for noe vennen," Kan du møte meg ved Dolly, det er noe jeg må fortelle deg som jeg ikke kan si over telefon," Jeg kan ikke jeg skal til Trysil. Vær så snill Hilde. Det er viktig.

Det tok litt tid, så sa hun." Ja så klart. Jeg skjønner at du trenger meg nå, når skal jeg møte deg?," Med en gang etter skolen, er du snill," Ok vi ses vennen vi ses da vennen.



Jeg gikk til Dolly, der jeg sa at jeg ville møte dem. Jeg så utafor vinduet og alle var der. Jeg kjente en klump komme i halsen, men jeg tvang meg selv til og riste det av. Jeg prøvde å se glad ut og gikk inn. Med en gang jeg så dem snudde seg og så de bekymrende ansiktene, klarte jeg ikke lenger. Jeg brast i gråt. De kom løpende mot meg trøstet meg. Jeg sa hele tiden jeg klarer ikke å si det, jeg klarer ikke å si det.

De skjønte at det var noe virkelig alvorlig nå. At det ikke gjaldt noe i familien eller andre venner, men noe med meg. De så bekymret på meg, og ventende på hva i huleste hva jeg skulle si, så sa jeg det, men det første ordet som jeg sa som fikk dem sjokkerte," Jeg skal dø sa jeg og begynte og grine  








Toms historie del 7

Hvorfor må alt dette skje på en dag? Jeg har fått kreft, og jeg har ikke lenge igjen å leve. På toppen av det hele, er den jenta jeg virkelig elsket, som jeg ga min lidenskap til, knuser hjertet mitt. Jeg trodde det vi hadde var perfekt. At hun elsket meg, at den natten betydde noe for henne også. Hun har ødelagt den ene natten der jeg følte meg som en onklig mann. ikke bare fordi jeg lå med henne, men for at jeg gjorde det av kjærlighet og lidenskap. Hjertet mitt er i tusen biter som ikke kan settes sammen igjen. J, jeg føler meg så tom, men jeg har det bedre uten henne. Men allikevel.

 Å herregud Mamma viste det. På sykehuset da jeg spurte henne. Hvorfor i helvette sa hun ikke noe til meg der og da.  

Jeg skjente tårene mine renne ned over skinnene mine mens jeg skrev og mens mer biter av det allerede knusende hjertet mitt gikk i flere biter.

Hvorfor skal dette skje meg. Hvorfor kan jeg ikke bare dø nå slik at jeg kan få vekk både det fysisk og psykiske smertene jeg har nå. Men en ting er jeg sikker på meg er i alle fall bedre uten Helena . 








Toms historie del 6

Jeg var utafor Helenas hus. Døra var oppe, noe som ikke lignet på henne. Jeg gikk inn uten og ringe eller banke på. Da jeg var inne hørte jeg et stønn. Jeg gikk mot døra til Helena og jeg hørte et stønn til, men høyere denne gangen. Jeg åpnet døra og jeg fikk sjokk, Der var kjæresten min med en annen gutt og hadde sex. Jeg snudde meg. Helena kledde på seg så fort hun kunne og løp bort til meg. Jeg var akkurat ved dør da hun ropte på meg," Tom, Tom vent. Jeg stoppet og snudde meg.



Dette var ikke slik jeg ville at du skulle finne det ut. Jeg var rasene,"  Hvorfor?, sa jeg," Jeg vet ikke," SI SANHETEN skrek jeg til henne," Ja greit skrek hun tilbake. Jeg brukte deg. Jeg ville bare ha en jeg ville ha sex med. Og du brukte jævelig langt tid på det. Du er en pyse og jeg liker ikke slike gutter som deg, jeg liker en som kan ta meg onkelig . Som han jeg har på rommet mitt nå.

Jeg fikk tårer i øynene," Hvorfor? Du aner ikke hvor mye det sårer. Hva ville du ha sakt hvis noen brukte deg på den måten," Det ville aldri ha skjedd, for jeg er for pen for det. Vi kan være venner, men ikke mer en det," Nei vett du hva. Jeg har vært på sykehuset i over en uke.

Jeg fikk vite at jeg har halv til 1 år igjen å leve. Jeg har Lungekreft for faen. Hun gjespet," Å herregud," Ikke lat som at du bryr deg. Jeg smelte ute døra mot henne. Jeg løp hjem, sprang på rommet og låste den og gikk bort til Dagboken min 

Fortsettelse følger 







Toms historie del 5

Har du ikke lest  de andre delene, kan du lese de her http://danian.blogg.no/novelle_.html

Jeg var fortsatt på sykehuset. Det hadde gått to dager. Legen ville at jeg skulle være på sykehuset til prøvene kom. I dag skulle prøvene komme. Jeg så Mamma komme og legen snakket med henne. De snakket lenge og Jeg så Mamma begynte å gråte, Legen klemte henne.

Hun gråt så mye at hun ikke klarte å stå. Jeg ble bekymret. Hva i huleste er galt med meg tenkte jeg. Det tok langt tid før legen kom inn uten Mamma," Hvor er Mamma var det første jeg spurte legen om," Jeg ba henne dra hjem sa Legen," Hvorfor det. Jeg så henne, hun begynte å gråte, hvorfor det? Er det noe med meg å gjøre? Hva er galt med meg?



Jeg kjente stemmen min hevet seg opp. Og jeg begynte å få vondt. Jeg tok en grimase på grunn av smertene. Legen kom raskt mot meg," Slapp av, jeg skal fortelle deg alt. Jeg nikket," Som din Onkel Tom er jeg utrolig glad i deg, og jeg kunne egentlig ønske at jeg ikke var den som hadde ansvaret for deg når det gjelder dette.

Han mistet den profesjonelle kontrollen og begynte å gråte. Jeg ristet i kroppen min nå," Hva er galt med meg," Jeg er så lei meg Tom, men du har fått lunge kreft og den har spredd seg og du har kanskje et halv til 1 år igjen å leve.

Jeg så sjokkert på legen som var onkelen min," Jeg må hjem sa jeg," Nei du må være her," JEG VIL HJEM skrek jeg. Han gikk til side, slik at jeg fikk lov til å gå ut av senga. Jeg løp hjemover. Jeg ga blaffen i smertene jeg skjente mens jeg løpte. Jeg Løp hjem mens tårene rant fra øynene mine. Da jeg var hjemme løp jeg mot stua, der var Mamma,

Vi sto å så på hverandre uten å gjøre noe med det første. Så brast jeg ut i gråt. Jeg løp mot henne og omfavnet henne. Vi gråt begge to," Er det sant Mamma, Har jeg kreft," Ja, jeg så testene. De er positive. Jeg gikk unna Mamma, og gikk på rommet mitt og gråt. Da jeg var klar tok og hadde grått alle tårende jeg hadde tok jeg opp dagboken min  

Kjære dagbok for en uke siden var alt bra, jeg hadde den beste natten med jenta jeg elsket, men det er en ting som er galt, hun har ikke besøkt meg på sykehuset. Jeg har jo vært der i over en uke nå. Alle mine venner har besøkt meg, men ikke henne. Mamma sa før jeg fikk vite ja, det at vennene mine hadde besøkt meg 3 ganger og så var de hos meg en gang når jeg var våken, men kjæresten min, hun har ikke kommet. 

Jeg, jeg føler meg så tom nå. Jeg har gråt alt jeg har trengt, men etter det føler jeg ingen ting. Jeg er ikke redd. Hvorfor er jeg ikke det? Det er sikkert fordi jeg er i sjokk. Jeg har tenkt å besøkekjæresten min og spørre hvorfor hun ikke har besøkt meg







Toms historie del 4

Hvis du ikke har lest de andre har du sjansen her http://danian.blogg.no/novelle_.html

Det ble det ikke. Da jeg våknet, hadde vondt på begge sidene der lungene mine var, og jeg fikk problemer med å puste. Jeg ville ikke på skolen, men jeg hadde ikke noe feber, så etter en stund tvang jeg meg opp. Det gjorde slik at jeg fikk mer pusteproblemer  og mer vondt. Jeg sa til meg selv det er sikkert noe jeg brygger på og det er sikkert ikke noe farlig, men inderst  inne viste jeg at det var noe mer, men hva? Det viste jeg ikke

.

Jeg gikk til skolen og utover dagen gikk det bedre," Det kan ikke være så alvorlig tenkte jeg da smertene forsvant. Da jeg skulle til gymmen følte jeg meg svimmel. Jeg ble mer og mer svimmel. Når jeg var på det øverste trinnet i trappa mistet Jeg kontrollen og datt ned. Jeg kjente at det mørknet for øynene mine og så ble det svart.

Jeg våknet og jeg var på sykehuset. Jeg så Mamma snakket med legen. Hun så trist ut og jeg ble bekymret. Da legen kom bort til meg, sa han ikke noe stort. Han sa bare at vi må gjøre mer tester," Hva, hva er galt meg fikk jeg ut. Hvor er Helena? Vet hun det at jeg er på sykehuset? Mamma, vet Helena det? Hun nikket og snudde seg bort. Hvorfor snudde Mamma seg bort når jeg snakket med henne om Helena. Mamma har jo alltid likt henne.

Jeg snudde meg mot legen og sa," Hvor lenge har jeg vært bevistløs. Legen så på meg. Jeg skjønte det ikke. Han så bekymret på meg. Ikke for det, han kjente jo meg, men dette var noe annerledes. Jeg kunne se det på øynene hans," Du, han sukket. Du har vært bevistløs i 5 dager

Fortsettelse følger 





Toms historie del 3

Har du ikke lest de andre delene av Noveller kan dy bare trykke her  http://danian.blogg.no/novelle_.html

Jeg hadde engelsk. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Det hadde jeg ikke gjort på hele skoledagen, og engelsk var den siste timen av toppen av det hele. Jeg latet som ingen ting. Tenkte at det ville gå over og tenkte at i morgen skal det gå bedre. 

Det gjorde det ikke. Jeg bare drev på nettet og så på serier mens læreren hadde time. Jeg følte meg litt respektløs der. Men hva skal man gjøre når man ikke har noe inspirasjon eller motivasjon. Det er ikke bare noe man kan knipse med henda, og så plutselig få det. Noen ganger kunne jeg ønske det var slik, at man bare kunne knipse med fingeren og så plutselig få inspirasjon og motivasjon, men slik er ikke den virkelige verden.



Det var mat fri da jeg plutselig fikk en telefon fra en venn. Det var ikke bestevennen min, men en av mine bedre venner,"Tonje, hei," Hei du jeg lurte på om du ville møte meg," Ja så klart jeg vil det sa jeg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du ber meg å møte deg;" Å," Nei ingen ting jeg er bare glad.

Jeg møtte henne utafor kinoen, sammen med kjæresten hennes. Det var en Kul type, og en du kunne stole på. De passer sammen også. Vi hadde det kjempe morsomt, snakket og lo. Men det ble fort slutt. Slik er det når man har det gøy. Vi sa hade til hverandre og så gikk jeg hjem.

Kjære dagbok. Endelig føler meg ikke så deppa lengere. Jeg var med en god venn av meg og kjæresten hennes i dag, og hadde det kjempe gøy. Jeg tror det blir en bedre skoledag i morgen 

Fortsettelse følger 






Toms historie del 2

Jeg våknet og kjente jenta jeg elsket ved sidna meg våkne," God morgen, tid for å gå på skolen. Vi lagde oss frokost, men under frokosten merket jeg noe som ikke stemte ved henne. Jeg ristet det av meg og sa," Natten var perfekt," Hmm hva da sa Helena," Natten var perfekt sa jeg igjen, hun sendte meg et kort smil, og der var det smilet igjen. Det smilet jeg følte var falsk.



Vi gikk til bussen. Hun skulle til en annen skole en halv time unna, mens jeg hadde den skolen som var nærmere der jeg bodde i Gjøvik. Da hun hadde dratt, tenkte jeg på bestevennen min Hilde," Å det hadde jeg glemt. Jeg skulle si åssen det gikk. Jeg skulle til å ta opp telefonen min i det jeg kom på, jeg hadde jo ikke penger på kortet.

Jeg savnet henne utrolig mye. Sist gang jeg møtte min aller beste venn var for 20 dager siden. Vi møtes ikke ofte, men vi hadde et forhold ingen andre beste venner hadde omtrent. Vi kunne se på hverandre om det var noe som var galt, og vi skjønte akkurat de riktige tingene vi skulle si til hverandre på de riktige tidspunktene. Vi kunne være helt stille i flere minutter, men allikevel var det ikke kjedelig å være med henne.

Å tro meg vi har vært kjærester. Vi har prøvd det to ganger. Den andre gangen ødela det nesten vennskapet våres, men når vi ble venner igjen ble vennskapet våres enda mer sterkere en noen gang. Ved tanken på å savne og ikke møte Hilde så ofte gjorde meg trist, så jeg prøvde og riste det av meg.

Det var litt slik med de andre vennene jeg hadde. Jeg hadde egentlig bare nesten jente venner. Ikke at det gjorde noe, jeg er veldig glad for de vennene jeg har, men jeg kunne ønske jeg kunne ha noen guttevenner også. Du vet, snakke med gutta, dulte bort til skuldrene til hverandre og si," Se der hun jenta der var drit pen. Lurer på åssen hun er i senga,. og så bare tulle med jentene med å plystre til dem når dem gkk forbi.

Da jeg kom til skolen tok jeg opp dagboken min og skrev i den. Jeg pleier å skrive i den. Alle mine hemmeligheter og mine følelser og slik

Kjære dagbok. I natt var min beste natt. Jeg gjorde det med Helena. Det var sykt deilig på mange fine måter.1 Det var det riktige tidspunktet 2 jeg gjorde det med en jeg elsker og 3. Det var perfekt., Men jeg saver bestevennen min Hilde. Jeg har ikke møtt henne på 20 dager. Jeg føler ikke at jeg mister henne som bestevenn, men jeg vil så gjerne se Hilde litt mere, vi er jo bestevenner. Samme gjelder de andre vennene mine også, Tonje, Siri, Liv og Nina. Vi møtes bare en gang i måneden. Det er alt for lite. Jeg føler meg deppa. Jeg vet jeg har kjæresten min Helena, men allikevel, Jeg savner de,  

Fortsettelse følger 








Toms historie del 1

Hei jeg heter Tom. Jeg sitter på skolen alene. Jojo jeg har jo venner, men ikke på den skolen jeg går på. De er gode venner, men jeg kunne ønske jeg kunne se dem litt mer. Jeg har en kjæreste også og hun heter Helena. Hun er pen, men det er ikke derfor jeg er sammen med henne. Det er på grunn av hennes nydelige personlighet. Hun har vært snill med meg helt siden barneskolen. Hjulpet meg når noen mobbet meg.

Jeg skal møte Helena i dag. Jeg er faktisk litt nervøs hehe, vi har nemlig bestemt oss får å gjøre det i kveld. Hun har gjort det før, men jeg har ikke. Jeg vil at det skal være spesielt når jeg skal gjøre det for første gang. Jeg elsker jo henne så klart. Jeg har jo vært sammen med henne i over 1 år.

Jeg er på sentret der vi skulle møtes. Hun er en time for sent. Det er ikke likt henne. Jeg har ringt henne 5 ganger på kjøpesentret sin telefon. Jeg kjenner hun som jobber på informasjonen der, så jeg fikk alltid lov å låne telefonen når jeg ikke hadde penger på kortet.
Etter en halvtime til,  kommer hun," Sorry sier hun og smiler, men jeg følte smilet hennes ikke var ekte, noe jeg aldri følt før oven for henne," Skal vi gå hjem til deg eller sier jeg," Ja kom, hun tar meg i hånden. 




 Når vi nærmer oss hjemmet hennes skjenner jeg at jeg blir nervøs. Hun merker det og smiler til meg," Det går bra, kom så går vi inn. Og vi går inn.

Når vi er inne går vi rett mot soverommet hennes. Hun ser på meg og smiler, og så begynner hun å kneppe av meg skjorten, forsiktig knapp for knapp, slik at jeg sitter mot henne med bar overkropp. Hun kysser meg i nakken. Det er deilig og jeg føler vi går i riktig retning, at det ikke er pinlig. Hun ser på meg og gir tegn til at jeg skal bestemme neste trekk. Jeg trekker meg mot leppene mine mot hennes.

Jeg gir tegn til at vi skal legge oss ned. Jeg knepper henne av skjorta. Jeg gjør som hun gjorde mot meg, knapp for knapp. Jeg gjorde det ikke fort, bare akkurat i passe tempo. Etter at jeg hadde tatt av henne skjorten, går jeg mot BHen. Jeg tar den av forsiktig. Jeg ser mot henne for å se om jeg gjør det riktig. Hun bare smiler og nikker som sier at jeg bare skulle forstte .

Da jeg var ferdig med og ta av henne BHen. foller jeg hånden hennes mot mine. Jeg ser opp mot ansiktet hennes og smiler og kysset henne igjen. jeg går mot nakken hennes og kysser henne der. Jeg nyter det jeg gjør Dette var den perfekte måten å gjøre det på. Den i riktige tidspunktet. Det var perfekt. Hele natten var perfekt  

Fortsettelse følger 









Har tenkt å skrive en novelle til dere

Jeg har tenkt å skrive en liten historie til dere. Jeg legger det til 15 deler ca . Det spørs om jeg forandrer litt eller kommer på noe som kan gjøre novellen bedre, men nå skal jeg skrive litt hva den handler om. Novellen handler om Kjærlighet, vennskap, og svik

Novellen heter Toms historie 

Noen deler er lange og noen deler er korte. Det er får å gjøre det litt mer spennende

når det er slike bokstaver, så skrive Tom som er hoved personen dagbok

Litt mer om hva novellen handler om
Den handler om en gutt som i begynnelsen har det helt greit, men det skal snart endre seg. Det viser seg at han skal få det mye vanskeligere en det han trodde gikk an. Han får hjertet sitt knust på flere måter. En dag tenker han seg om og han føler seg klar til den skjebnen han skal komme til slutt og han vil heller prøve å fokusere på at han har sine venner og familie som er glad i han. Han er klar til å møte sin skjebne. At han er ikke redd lenger    












Profiltekst her!


Arkiv





Kategorier




Siste innlegg


Annonser

Blogglisten toppliste for bloggere - ToppBlogg







hits